Barneverninstitusjoner og problemforståelsen

Den siste tiden har vi kunnet lese mange nyhetssaker om det stadig økende antallet ungdommer som har tent på barneverninstitusjoner de siste årene, og om det svært høye antallet selvmordsforsøk, dødsfall, og alvorlige hendelser ved norske barnevernsinstitusjoner.

Skal vi klare å løse de alvorlige problemene vi leser om fra barnevernsinstitusjonslivet er vi nødt til å få på plass en klar og tydelig identifisering av problemene vi står ovenfor. Dette er noe som ennå ikke har kommet på plass.

Kjerneutfordringene vi i særlig grad står ovenfor er:

• Ungdommer med alvorlige psykiske lidelser/vansker som ikke får hjelp eller ikke får riktig hjelp, i møte med hjelpeapparatet og institusjonslivet.

Her kan jeg slutte meg til bekymringene som Barneombudet og andre har løftet frem den siste tiden, om et psykisk helsehjelpsspor og et barnevernsspor som i for liten grad er kompatible slik dagens system er. Å kutte ned viktige ressurser innen psykisk helsehjelp for barn og unge er i tillegg en katastrofe i seg selv.

• Den særlig negative innvirkningen som selve møtet med institusjonslivet har på mange ungdommers helse og fungering.

De ulike og til dels alvorlige negative innvirkninger institusjonslivet medfører for mange unge påvirker i stor grad deres muligheter til å kunne profittere på hjelp og behandling. Utfordringene i institusjonslivet gjelder dessuten alle typer ungdommer og ikke bare de med alvorlige psykiske lidelser/vansker. Likevel blir diskusjoner og debatter ofte basert på på utgangspunktet om temaet "ungdommer med alvorlige psykiske lidelser/vansker", noe som blir veldig unyansert og som gjør det vanskelig å få til en best mulig problemforståelse.

Spørsmålet om de systemiske og strukturelle utfordringer som institusjonslivet i seg selv representerer for ungdommer, blir overhodet ikke adressert og dette mener jeg er en stor svakhet ved dagens problemforståelse.

Flere sentrale aktører snakker om den alarmerende situasjonen med at så mange ungdommer, og stadig flere, tenner på barneverninstitusjoner. Det har vært 49 tilfeller der barn tente på barnevernsinstitusjoner i 2021 og 69 registrerte tilfeller av branntilløp og ildspåsettelser i 2022 - NRK nyhetssak 14.01.23 I NRK nyhetsmorgen 16.01.23 uttaler Barneministeren at dette er alvorlig og et rop om hjelp fra ungdommer i krise. Det blir vist til at barnevernsmyndighetene sliter med å finne svar på hvorfor dette skjer og Bufdir uttaler at dette dreier seg om barn med vonde livserfaringer som det er et langsiktig arbeid å jobbe med, sikre god og trygg omsorg for, og god behandling.

I politisk kvarter den 16.01.23 peker Barneombudet på at en bør prøve så langt man kan, unngå den ustrakte flyttingen av barn i barneverninstitusjoner. Dette er det også andre aktører som har løftet frem.

Dette er det ikke vanskelig å kunne være enig i, men hva med ungdommen som trenger å bli flyttet fordi flere av de andre unge i institusjonen som sliter med alvorlige adferdsvansker, har en svært negativ innvirkning på ungdommen? Hva hvis samme situasjon oppstår i neste institusjon ungdommen blir flyttet til, bare at her er det alvorlig rusmisbruk blant flere og det rapporteres nå om at ungdommen har begynt å ruse seg på tunge stoffer? Poenget mitt er at det blir for snevert å mene at en må gjøre alt man kan for å unngå at ungdommen blir flyttet, når hensynet til ungdommens trygghet og helse kan nettopp tilsi behovet for flytting, men der ungdommen samtidig møter på enda nye utfordringer i neste institusjon og neste der igjen.

For å forstå hovedproblemet må vi løfte blikket på et langt mer strukturelt og systemisk nivå.

Det er flere aktører og spesielt Barneombudet som har løftet frem betydningen av den nye bestemmelsen om helsekartlegging av barn under offentlig omsorg. Denne nye bestemmelsen handler om at barnevernet, når det er besluttet eller vedtatt at et barn skal plasseres ut av hjemmet, plikter å vurdere gjennomføringen av en tverrfaglig helsekartlegging av barnet. Bestemmelsens forarbeider gir en god beskrivelse av grunnlaget for den nye bestemmelsen.

Dette kan helt klart være et riktig og egnet tiltak for flere unge i institusjoner. Samtidig er det viktig å forstå den begrensede betydning dette tiltaket kan ha, i det store bildet og i møte med de ulike og alvorlige utfordringer som mange ungdommer møter på i institusjonslivet. Helsekartlegging av unge må ses i sammenheng med at den tvangsplasserte ungdommen det ofte vil dreie seg om, ikke vil være villig til å la seg kartlegge og vil ofte motsette seg sterkt selve plasseringen. En forverring av ungdommens helse og fungering senere ut i institusjonsoppholdet vil også kunne gjøre det krevende med enda en ny helsekartlegging fordi det da blir vanskelig å identifisere hva ved ungdommens forverrede helse og fungering som kan knyttes til forhold fra tiden før eller etter at ungdommen ble tvangsplassert i institusjonen. Dette gir ofte høyst usikre vurderingsgrunnlag og ungdommer kan i flere tilfeller risikere at en ny helsekartlegging kan bli definerende for deres fungering, helse og fremtidsutsikter, noe en bør være svært forsiktig med da det ikke nødvendigvis vil kunne si noe om ungdommens grunnleggende helsevansker og omsorgsbehov.

Barneministeren og Barneombudet fremhever at det er alvorlig at så mange ungdommer tenner på barnevernsinstitusjoner og at det er viktig å granske disse sakene og finne årsaken til dette, men de stiller ikke det viktige og helt overordnede spørsmålet;

Kan ungdommenes eskalerende uttrykk og alvorlige adferd ha sammenheng med selve institusjonsplasseringen de lever under?

Til tross for alt det vi leser og hører, om de mange og alvorlige vanskene ungdommer møter på i institusjonslivet, år etter år, er det sjeldent vi hører om dette viktige perspektivet.

Vi er derfor nødt til se grundigere på:

• risikomomentene som institusjonslivet i seg selv kan representere for barn

• behovet for å vurdere en gjennomgang av institusjonens eksistens slik det hittil har vært og er

Myndighetene kan se ut til å ha blitt for bundet av et stiavhengighetsperspektiv og i for liten grad maktet å tenke helt nytt. Jeg mener ikke med dette at vi skal legge ned alle institusjoner, men at det kan være på tide å ta en grundig gjennomgang av hele den måten institusjoner er organisert og driftet på, og særlig om det kan være på tide å utvikle et tiltakssystem som kan være langt mer påkoblet hjemmet og lokalmiljøbaserte tiltak.

Jeg har vært advokat for barn i nesten 10 år og erfart, år etter år, mange barn som har fortalt om hvor mye verre alt ble når de ble plassert i en barneverninstitusjon, hvordan selvskadingen eskalerte når de fikk panikk ved å være tvangsplassert, om vanskene de opplevde ved å måtte forholde seg til andre ungdommer med store fungeringsvansker, og om fremmede voksne som har jobbet på institusjonsturnus med hyppige rulleringer. Utallige ungdommer som har fortalt om rusmisbruket som eskalerte eller utviklet seg først etter at de ble plassert på institusjonen. Om den korte veien til å ty til rus, kriminalitet og selvskading i kontakt med andre som befant seg i samme maktesløse og negative livssituasjon. «Vi mot instu`n» fikk jeg ofte høre fra ungdommer. Panikk og frykt over å bli tvangsplassert gikk i flere tilfeller over til sinne og alvorlige handlinger.

Det er veldig urovekkende når barn står i risiko for å komme i en spiral av flyttinger og i fare for å utvikle alvorlig rusmisbruk, selvskading og en dårligere psykisk helse. Da er det på tide å anerkjenne at en viktig og medvirkende grunn til alt dette ikke bare handler om disse ungdommenes tidligere og vonde livserfaringer, men at det også kan ha en klar sammenheng med selve institusjonaliseringen og at myndighetene trenger å få på plass en grundig utredning av de risikofaktorene som institusjonslivet i seg selv ser ut til å kunne medføre for mange barn.

Inntil dette skjer, strukturelle svakheter med dagens system blir kartlagt, og nye tiltakssystemer blir utviklet, bør myndighetene som et minimum vurdere å få på plass:

1. Egen oppnevnt verge som kan ivareta institusjonsbarnets ekstraordinære situasjon og rettsikkerhet

2. Utvidelse av institusjonsbarnets tilgang til advokatbistand (ikke bare når saker skal behandles i nemnda/retten, men også adgang til løpende advokatbistand i særlige tilfeller)

3. Lovfesting av skjerpede oppfølgingsprosedyrer for ansvarlig kommune og for barnevernsinstitusjoner

4. Tenke nytt om hjelpetiltak og utforske kombinasjonen delvis institusjonsplassering med omfattende hjemmebaserte hjelpetiltak, og andre alternative former for hjelpetiltak

Det er langt fra nok å snakke om å bedre det tverrfaglige samarbeidet og jobbe med forbedring av det samme institusjonssystemet vi nå har hatt i flere tiår. Vi må grave enda dypere i problemforståelsen og tørre å tenke helt nytt, til barnas beste.

Cecilia Dinardi