Ekspertrapport med viktige perspektiver – men har utvalget oversett vesentlige faktorer?

DEL I - Kommentarer til Rapport datert 13. mars 2025 - fra ekspertgruppen om tiltak for barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet

av advokat Cecilia Dinardi

16. mars 2025

Innledning

Jeg vil aller først berømme utvalget for innsatsen og arbeidet som er lagt ned. Dette må ha vært en særlig krevende oppgave. Som et hurtigarbeidende ekspertutvalg som skal arbeide innen et komplekst og krevende felt har de nok møtt på utfordringer, noe utvalget også selv påpeker i rapporten. Ekspertutvalget understreker tydelig at den korte fristen har hatt betydning for arbeidet og prioriteringene: «Det har på grunn av tidsrammen ikke vært mulig å gjennomføre en så omfattende utredning på alle punkter som mandatet ber om. For eksempel har det ikke vært mulig å foreta en fullstendig analyse av hvordan alle ledd i tiltakskjeden mot barne- og ungdomskriminaliteten i forskjellige sektorer, og på tvers av dem, fungerer innenfor den tiden som er til rådighet.»

Etter å ha lest rapporten frem til side 132, som er så langt jeg har kommet, er jeg redd for at det kan finnes ytterligere forhold som utvalget ikke har fått tilstrekkelig mulighet til å arbeide fullt ut med, og som sannsynligvis skyldes utvalgets korte tidsfrist.

Jeg knytter i det følgende kommentarer til kapitlene jeg hittil har lest, og jeg understreker at det er med respekt for både utvalget og fagfeltet jeg fremmer både rosende og kritiske kommentarer. Innen få dager vil jeg publisere et innlegg med mine kommentarer til rapportens øvrige del. Når jeg nedenfor viser til «ekspertutvalget», henviser jeg til utvalgets flertall.

Nærmere om kapittel 3

Ekspertutvalget viser i sin gjennomgang av statistikk i kapittel 3, til en bekymringsfull økning i kriminalitet blant yngre aldersgrupper, noe jeg er enig i. Samtidig viser rapporten en nedgang fra 2024, som antyder at kriminalitetsbildet ikke nødvendigvis er dramatisk forverret, men heller kan være i ferd med å stabilisere seg.

Nærmere om kapittel 4

Ekspertutvalget har i kapittel 4 vurdert faktorer som kan ha påvirket utviklingen i barne- og ungdomskriminaliteten, herunder økt bruk av sosiale medier, endringer til holdninger til rusmidler, fremveksten av en fryktbasert taushetskultur og påvirkning fra kriminelle nettverk. Videre fremheves det at covid-19-pandemien trolig har hatt negative konsekvenser for kriminaliteten blant unge. Dette stemmer godt med dagens kunnskap og praksiserfaringer, og som jeg slutter meg til.

Det er også drøftet i rapporten hvordan ny praksis etter innføringen av straffeloven av 2005 kan ha påvirket registreringen av lovbrudd begått av personer under 15 år etter 2015. Jeg deler utvalgets understrekning av at årsakssammenhengene er komplekse, og at det kreves varsomhet med å trekke entydige konklusjoner uten tilstrekkelig empirisk grunnlag.

Jeg vil samtidig fremheve en relevant faktor som også kan ha en betydning når det gjelder barne- og ungdomskriminalitet, men som jeg ikke kan se er berørt i rapporten; nemlig de negative konsekvensene knyttet til institusjonsplassering av ungdommer. Det foreligger bred kunnskap i dag som viser at plassering av ungdommer i barnevernsinstitusjoner har for flere en negativ smitteeffekt som kan slå ut i økt grad av utagerende adferd (å bo med andre ungdommer med egen problematikk kan som kjent for flere unge i seg selv bidra til relasjonelle vansker og alvorlige samspillsvansker som kan føre til forverring av fungering og utagering. Samme tendenser kan en også se i institusjoner hvor det er mye utskifting av ansatte, mye vikarer, eller ansatte som ikke har tilstrekkelig kompetanse mv.). En særlig alvorlig utfordring er at opphold i akutt- og adferdsinstitusjoner for flere ungdommer ser ut til å representere deres første møte med rusmidler eller en innledende utforsking av kriminell atferd, eller at en slik allerede etablert atferd forsterkes eller eskalerer under institusjonsoppholdet. Gitt alvoret i dette stiller jeg spørsmål ved hvorfor denne kunnskapen ikke er belyst og nærmere drøftet av ekspertutvalget, som en del av faktorer av betydning når det gjelder barne- og ungdomskriminalitet. Tilsvarende kan også sies om barn som blir plassert i voksenfenglser, noe jeg kommer tilbake til lenger ned.

Det er videre vist til i rapporten at barn og ungdom som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet ofte lever i en svært belastende livssituasjon, preget av sammensatte utfordringer og få beskyttende faktorer. Disse barna møter gjerne utfordringer på flere områder samtidig, som familiekonflikter, omsorgssvikt, fattigdom, helseproblemer og manglende stabilitet i oppveksten. Mange har opplevd vold og traumer tidlig i livet, noe som øker sannsynligheten for kriminell adferd. Dette synes jeg blir belyst på en god måte i rapporten.

Det jeg tenker er særlig viktig å merke seg, er blant annet det som fremgår på side 87 om at «Mange har hatt massive hjelpetiltak i løpet av livet, uten at det synes å ha hjulpet. Flere har vært i kontakt med barnevernet, og mange har vært på institusjon», og på side 89, om at «En vanskelig oppvekst og hjelpetiltak som ikke har fungert som ønsket har bidratt til at flere av barna har utviklet store psykiske helseutfordringer og utfordrende atferd». Jeg håper at dette blir ytterligere drøftet og behandlet som ledd i vurderingen av tiltak og anbefalinger, i den øvrige delen av rapporten.

Gitt kompleksiteten i de ulike utfordringene som beskrives (kap. 4), viser ekspertutvalget til at tiltakene bør utformes målrettet og med fokus på å adressere flere områder samtidig. Tiltakene må være omfattende og koordinert, både for å forebygge at barn kommer inn i kriminalitet og for å støtte og hjelpe barn som allerede har en kriminell atferd, slik at de kan komme ut av denne situasjonen. En balansert strategi som inkluderer både forebyggende tiltak og målrettede intervensjoner for barn med allerede etablert kriminalitetsproblematikk er nødvendig for å oppnå varige forbedringer. Dette er noe jeg fullt ut tiltrer.

Nærmere om kapittel 5

Rapportens kapittel 5 tar for seg tiltak og problemforståelsen knyttet til barn som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet.

Punkt 5.2.3 omhandler ekspertutvalgets problemforståelse. Jeg vil her særlig trekke frem punkt 5.2.3.2 i rapporten hvor det blir vist til at mens de fleste barna kan ivaretas innenfor dagens institusjonstilbud, finnes det en liten gruppe med alvorlige og komplekse utfordringer som institusjonene har vansker med å håndtere på en forsvarlig måte. Disse utfordringene inkluderer alvorlig vold, seksuelle overgrep og omfattende helseproblemer. Det blir vist til at enkelte barn med svært komplekse utfordringer ikke kan ivaretas innenfor dagens rammer ved barnevernsinstitusjonene.

Jeg finner det for det første viktig å fremheve at den beskrevne gruppen utgjør en særlig liten andel av det totale antallet barn i institusjon, slik ekspertutvalget selv påpeker. Dette innebærer at å fokusere på ytterligere innstramminger eller nye institusjonelle løsninger for denne gruppen kan risikere å føre til stigmatisering og isolasjon. Jeg savner en betenkning her på hvorvidt en heller burde styrke kompetansen og ressurstilgangen ved eksisterende institusjoner for bedre å møte behovene også til barn med svært alvorlige utfordringer.

For det andre er det ikke nødvendigvis slik at det er institusjonsformen som er utilstrekkelig, men snarere hvordan det tverrfaglige samarbeidet mellom sektorer fungerer. En mer koordinert og helhetlig innsats fra helsevesen, skole, politi og barnevern vil sannsynligvis være mer effektivt enn å utvide eller endre institusjonsrammene. Erfaring viser at tverrfaglig samarbeid ofte er avgjørende for å gi disse barna en stabil livssituasjon, noe som kan redusere risikoen for kriminalitet og voldelige hendelser.

Videre bør det stilles spørsmål ved hvorvidt den kategoriseringen av barn som etterlater et bilde av barn som er «umulige å ivareta» innenfor dagens tilbud, kan bidra til å senke terskelen for å gi opp på barn som nettopp trenger stabilitet, kontinuitet og tilhørighet. Enhver institusjon har potensial til å utvikle spesialkompetanse og robuste sikkerhetstiltak som gir gode rammer også for barn med krevende atferd. Økt opplæring og ressurser til ansatte kan skape et tryggere miljø både for barna selv og deres omgivelser.

Dessuten er det verdt å trekke frem viktigheten av forebygging og tidlig innsats. Fokuset på de få barna som befinner seg i høyrisiko kan skygge for behovet for økte forebyggende tiltak på et tidligere stadium. Ved å intensivere innsatsen rundt barn før problemene eskalerer til det nivået som beskrives i rapporten, kan man redusere antallet barn som opplever omfattende flyttinger, rømminger og alvorlige hendelser.

Til slutt bør man også vurdere konsekvensene av en eventuell praksis med å avvise barn/ikke kunne gi barn et tilbud fra institusjonene, på grunn av sikkerhetshensyn. Dette kan føre til ytterligere marginalisering og forverring av allerede alvorlige problemer, noe som også kan få store samfunnsmessige konsekvenser. Alle barn har rett til et verdig og helhetlig tilbud som kan møte deres behov, uansett hvor komplekse og utfordrende disse måtte være. Å avvise barn med komplekse behov fra institusjonene kan derfor være både et etisk og et samfunnsmessig problem, og løsningen bør være økt ressurstilgang, kompetanseutvikling og bedre samhandling på tvers av sektorer – ikke å ekskludere disse barna fra det øvrige institusjonelle tilbud.

Så vil jeg også knytte en kommentar til punkt 5.2.3.4 – hvor det anføres at lengden på institusjonsoppholdet ikke tilpasses barnets behov, og hvor ekspertutvalget argumenterer for enkelte forhold som kan tale for at institusjonsoppholdet for barn og unge burde forlenges/utvides.

Etter dagens system er det slik at institusjonsopphold uten samtykke etter barnevernloven § 6-2 kan vedtas for en periode på inntil 12 måneder, med mulighet for forlengelse i ytterligere 12 måneder ved spesielle tilfeller. Akuttinstitusjonsopphold etter § 4-4 skal inngå i denne totale oppholdstiden, og eventuell tid barnet er på rømmen trekkes ikke fra. Institusjonene skal begynne tilbakeføringsarbeidet to til tre måneder før oppholdet avsluttes.

Ekspertutvalget viser til at lange akuttopphold, hyppige rømminger og tid som settes av til oppstart av tilbakeføringsarbeidet, gir institusjonene begrenset tid til effektiv behandling og miljøterapeutisk arbeid. Det blir også pekt på at dette ikke er tilstrekkelig til å skape varig atferdsendring hos barn med alvorlige eller gjentatte lovbrudd, rus- eller voldsproblemer. Usikkerhet rundt oppholdstidens lengde anføres også å øke stressnivået hos barna og hindre ro til utvikling. Bekymring over at oppholdstiden ofte er for kort til å oppnå reelle resultater, er også noe det blir vist til. Det fremheves videre at barn i noen tilfeller flyttes hjem uten å ha fått tilstrekkelig hjelp, og at kommuner opplever da at de mangler nødvendige ressurser og kompetanse for videre oppfølging.

Jeg opplever denne drøftelsen som mangelfull og ikke noe som etter mitt syn gir et tilfredsstillende og tilstrekkelig helhetlig grunnlag til å kunne trekke slutninger om noe og derav anbefalinger basert på dette. Grunnen til dette er at ekspertutvalget ser ut til å mangle noen perspektiver i denne drøftelsen (og noe utredningsinstruksen også stiller krav til om balanserte drøftelser). I det følgende skal jeg forsøke å trekke frem hvilke type perspektiver jeg mener at ekspertutvalget med fordel burde tatt med i drøftelsen her, da de anses som relevante når det gjelder diskusjonen om varigheten av institusjonsopphold og spørsmålet om å vurdere å utvide institusjonsoppholdet:

-          Fare for institusjonalisering og skade på utvikling: lange institusjonsopphold kan bidra til at barnet utvikler en institusjonsidentitet og mister evnen til selvstendig fungering. Å forlenge oppholdstiden ytterligere kan derfor også bidra til å skape en negativ utviklingsspiral, hvor barnet sliter med å tilpasse seg normale hverdagsliv utenfor institusjonen. Dette kan jeg ikke se at ekspertutvalget har drøftet.

-          Mangel på kontinuitet og relasjoner: Institusjoner har ofte høy turnover blant ansatte, noe som kan hindre at barnet får stabile voksenrelasjoner. Lengre oppholdstid kan dermed paradoksalt nok også mulig svekke mulighetene for at barnet får etablert trygge, langsiktige relasjoner til omsorgspersoner utenfor institusjonen.

-          Manglende dokumentasjon på bedre resultater ved lengre opphold: Det finnes begrenset dokumentasjon på at lengre institusjonsopphold faktisk gir bedre resultater med hensyn til å redusere kriminalitet, rusproblematikk eller alvorlige atferdsutfordringer hos ungdommer. Det er risiko for at institusjonen blir en oppbevaringsarena heller enn et effektivt behandlingstiltak.

-          Risiko for krenkelser av barnets rettigheter: Å forlenge oppholdstiden ytterligere innebærer økt risiko for å krenke barnets grunnleggende rettigheter etter Barnekonvensjonen, spesielt retten til familie og nærhet til eget nettverk. Utvidet bruk av tvang kan også føre til økt mistrivsel og redusert motivasjon hos barnet.

-          Svekket tilknytning til hjem og lokalmiljø: Jo lenger barnet er institusjonsplassert, desto svakere blir barnets bånd til egen familie, hjemmemiljø, venner og lokal forankring. Når barnet omsider skal tilbakeføres, kan dette bli vanskeligere nettopp på grunn av den langvarige isolasjonen fra opprinnelig nærmiljø.

-          Systemsvikt er problemet, ikke oppholdstid: Problemet med korte effektive opphold ligger ikke i selve varigheten av oppholdet, men i hvordan tiltakene gjennomføres. Det bør heller satses på kvalitativ bedring av behandlingstilbudet, bedre ressursbruk og styrket samarbeid mellom ulike instanser, fremfor å bare forlenge oppholdet uten å sikre kvaliteten.

-          Økonomiske kostnader og effektiv ressursbruk: Lengre institusjonsopphold medfører store økonomiske kostnader, og disse ressursene kunne vært bedre brukt på tidlig innsats, forebygging, oppfølging og styrket familiearbeid i barnets eget miljø i form av robuste og kombinerte hjelpetiltak (det jeg tidligere har tatt til orde for å se nærmere på kombinasjonen av robust tiltak i hjemme samtidig som det er et åpent institusjonstilbud til ungdommen som de parallelt jobbes med).

Jeg har ikke et konkret svar eller fasit, men tenker at drøftelsen og vurderingsgrunnlaget bør være bredere enn det som fremgår i rapporten. Jeg heller for øvrig i retning av at å sikre kvalitet fremfor å forlenge oppholdstiden på barneverninstitusjoner vil trolig ha større positiv effekt for barnets liv på lang sikt. Også må vi ikke undervurdere at noen få år for et barn er «et hav av tid» som en tidligere justisminister og nå utvalgsleder i dette ekspertutvalget, en gang sa.

Under punkt 5.3 er det blant annet redegjort for organiseringen i jussektoren herunder fengsling av barn i Norge. Jeg finner det svært overraskende at det ikke blir omtalt her den alvorlige problemstillingen knyttet til at barn fortsatt fengsles i voksenfengsler og at vi nå de siste årene har hatt flere slike tilfeller. Ville det ikke vært av særlig betydning for ekspertutvalget i relasjon til deres mandat, å ha sett nærmere på dette, eventuelt hvilken betydning dette kan ha hatt for disse ungdommene? Hvorvidt det kan være en mulig sammenheng mellom dette når det gjelder de ungdommene ekspertutvalget skal særlig se nærmere på?

Dette er et viktig aspekt som burde vært belyst, særlig gitt eksisterende kunnskap om hvor skadelig fengsling av barn i voksenfengsler kan være for barns psykiske helse og utvikling, samt risikoen for tilbakefall til kriminalitet. Fraværet av et kritisk blikk mot denne praksisen gir inntrykk av at dette ikke er blitt sett på som et problemområde, til tross for at dette er dokumentert av blant annet Sivilombudet.

På side 126 i rapporten heter det at «I ungdomsenhetene har personalet ofte spesialkompetanse for å håndtere barn og deres spesifikke behov». Jeg skulle ønske at det kunne ha blitt gjort en konkret kartlegging og innhenting av informasjon om dette, som kunne ha gitt ekspertutvalget oversikt over hva dette faktisk betyr og innebærer. Dreier det seg om èn eller noen få av hele bemanningen? Eller stilles det et minimum av barnefaglig kompetanse for ansatte til å kunne arbeide i ungdomsenheten?

Videre savner jeg i rapporten en oversikt og kunnskap om hvor mange tilfeller av isolasjon og tvangsbruk som forekommer ved ungdomsenhetene – og i voksenfengslene hvor barn også har blitt plassert. I tillegg tall på for eksempel klager fra ungdommer som er fengslet, på vedtak om utelukkelse (isolasjon) eller tvangsbruk. Dette kunne også vært relevant for utvalget å ha sett nærmere når det gjelder barneperspektivet og barns meninger, og med tanke på tidligere kritikk fra Sivilombudet som har påpekt at isolasjon og overdreven innlåsing kan ha alvorlige negative konsekvenser for ungdommenes psykiske helse og videre utvikling.

All den tid målgruppen utvalget skulle se nærmere på i stor grad dreier seg om enten gjengangere eller ungdommer som har begått alvorlig kriminalitet, tenker jeg det hadde vær særlig relevant å ha sett nærmere på hvilke erfaringer og virkninger det kan ha for disse ungdommene å ha vært fengslet mv. At rapporten ikke inneholder en grundig vurdering av disse forholdene representerer en særlig mangel slik jeg ser det, da dette klart må kunne ha inngått i drøftelsen av problemforståelsen om årsaker og eventuelt tilbakefall til kriminalitet blant unge.

Her er min kommentar i pdf-fil:

Del I kommentar om rapport ekspertutvalg ungdomskriminalitet.pdf

Last ned PDF • 253KB

Cecilia Dinardi

16. mars 2025