I dag, 23. februar 2025, har jeg sendt en henvendelse til Barne- og familiedepartementets seksjon for barnevernrett, hvor jeg anmoder om å se nærmere på enkelte forhold knyttet til barns partsrettigheter i barnevernssaker. Min henvendelse bygger på blant annet direkte oppfordring fra ungdommer og unge voksne som er eller har vært berørt.
Her er brevet som er sendt i dag:
Anmodning om avklaring av gjeldende rett - barns adgang til partsrettigheter etter barnevernloven
1. Innledning
Jeg er en privatpraktiserende advokat som til enhver tid har en omfattende portefølje av ungdommer som klienter, både i straffesaker og barnevernssaker. Gjennom årene har jeg møtt på flere ungdommer som beskriver ulike utfordringer knyttet til realiseringen av deres rett til å få vurdert spørsmålet om partsstatus i sin barnevernssak. Jeg har erfart at det kan oppstå utfordringer knyttet til dette, som kan være grunnlag for en nærmere vurdering.
2. Rettslig utgangspunkt
Barn omfattes i prinsippet av retten til en rettferdig rettergang, og skal ikke utelukkes fra retten til å utøve prosessuelle rettigheter, dette følger av EMK art. 6 og Barnekonvensjonen. I norsk rett er de generelle partsreglene regulert i forvaltningsloven og det følger av dette at også barn kan ha partsrettigheter etter forvaltningslovens regler, uavhengig av alder. I en barnevernssak vil en avgjørelse «rette seg mot» eller «direkte gjelde» barnet, uavhengig av alder, og det er på det rene at et barn som utgangspunkt er å regne som «part». Imidlertid er det som kjent gjort unntak fra dette i særlovgivningen, og i barnevernloven § 12-3 er det en nærmere regulering av barns partsrettigheter i barnevernssaker:
"Barn som har fylt 15 år, er part i saken. I saker som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som er utsatt for menneskehandel, er barnet alltid part. For å gjøre partsrettigheter gjeldende må barnet forstå hva saken gjelder.
Barneverns- og helsenemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter dersom hensynet til barnet tilsier det"
Bestemmelsens annet ledd utgjør en materiell endring som innebærer at barn i noe større utstrekning enn tidligere, kan innvilges partsrettigheter. Vilkåret for å innvilge partsrettigheter er at hensynet til barnet tilsier det. Dette vil bero på en konkret vurdering. Barnets ønske er et sentralt moment i vurderingen. Videre må nemnda vurdere at partsrettigheter vil være i barnets interesse og ikke medføre en urimelig belastning for barnet. At barnevernsnemnda er tildelt kompetansen til å tildele partsrettigheter til barn under 15 år, er begrenset til å gjelde kun de sakstyper som faller innenfor nemndas ansvarsområde. Forarbeidene utdyper ikke nærmere hvilke konkrete situasjoner eller sakstyper som kan tilsi eller tale for at nemnda bør innvilge partsrettigheter etter denne bestemmelsen.
3. Konkret om erfaringer fra dagens praksis
Gjennom årene har jeg bistått flere ungdommer under 15 år, i saker etter barnevernloven. Ofte tar ungdommene selv initiativ til å kontakte meg, forklare sakens omstendigheter og be om at de kan få bli part i egen sak – noe som blant annet gir adgang til å kunne bli bistått av advokat, få innsyn i egen sak, og adgang til å klage over avgjørelser mv. Ved slike henvendelser vurderer jeg først om ungdommen, med hensyn til alder og modenhet, er egnet til videre kontakt med meg som advokat. Dersom jeg anser situasjonen som ubetenkelig, imøtekommer jeg anmodningen og kontakter barnevernstjenesten for å informere om henvendelsen og be dem ta stilling til ungdommens henvendelse.
Jeg har i flere tilfeller erfart at ungdommer blir hørt når de ønsker å bli part i egen sak og bl. a. få advokatbistand. Dette gjelder ofte situasjoner der det nylig har skjedd noe i saken som fører til en begjæring om tiltak fra barnevernet, eller ved endringer i ungdommens omsorgs- eller samværssituasjon som ungdommen ønsker å utfordre rettslig ved å få tildelt partsrettigheter. I noen tilfeller kan det også være barnevernstjenesten som tar initiativet og videreformidler ungdommens ønske om å få bli part og få egen advokat, og i noen få tilfeller en av foreldrene, fosterforeldrene eller annen støtteperson til ungdommen.
Gjennom årene har jeg erfart at ungdommer opplever en rekke situasjoner som blir håndtert noe ulikt. Disse erfaringene illustrerer en betydelig variasjon i praksis når det gjelder hvordan barn og unge får vurdert spørsmålet om å få bli part i egen sak. Nedenfor redegjør jeg for konkrete situasjoner jeg har erfart ved flere anledninger.
1. Ungdommen ber om å få partsrettigheter i forbindelse med en sak/begjæring som skal sendes til barnevernsnemnda/domstolen
a. Barnevernet støtter ungdommens ønske og gir ”en foreløpig adgang til å utøve partsrettigheter” ved at de allerede på dette tidspunktet gir ungdommen adgang/aksept til å kunne la seg bistå av advokat i de kommende prosesser med barnevernet, i møter mv, og der advokaten gis fullt innsyn i saksdokumenter. Dette blir dermed prosessen inntil nemnda/domstolen senere mottar begjæringen, vurderer spørsmålet om partsrettigheter, og eventuelt innvilger ungdommen disse.
b. Barnevernet støtter ungdommens ønske, men gir ikke ungdommen en slik ”foreløpig adgang til å utøve sine partsrettigheter” frem til saken blir sendt til nemnda/domstolen, og ungdommen må dermed vente til da.
c. Barnevernet støtter ikke ungdommens ønske og gir heller ikke en ”foreløpig adgang til å utøve sine partsrettigheter” frem til saken blir sendt til nemnda/domstolen. Når begjæringen etter noen uker eller måneder blir sendt, vil det fremgå i begjæringen om barnevernstjenestens og ungdommens syn, og det vil være nemnda/domstolen som da behandler spørsmålet og fatter en beslutning.
2. Ungdommen ber om å få partsrettigheter for å komme i posisjon til å kunne fremsette et krav om oversendelse av sak til behandling i nemnda
a. Barnevernet støtter ungdommens ønske og tilrettelegger for at vedkommende allerede på dette tidspunktet kan etablere kontakt med en advokat som kan delta i møter med ungdommen og barnevernstjenesten mv.. Dermed oppnår ungdommen en form for foreløpig partstatus.
b. Barnevernet støtter ikke ungdommens ønske og avslår anmodningen om å få partsrettigheter.
3. Ungdommen ber om å få partsrettigheter for å komme i posisjon til å kunne foreta overveielser om egen sak i viktige pågående prosesser, eller for å få advokatbistand i krevende prosesser med barnevernstjenesten og øvrige parter
Dette kan dreie seg om en uenighet som kan gripe dypt inn i viktige rettigheter til ungdommen, for eksempel en tvist om frivillig plassering (i fosterhjem eller institusjoner) – der uenighet oppstår rundt flytting eller endring av omsorgstiltak, tvist om kontaktordninger med familie eller andre nære, eller uenighet om oppfølgingstiltak. Det kan også dreie seg om betydelige kommunikasjonsvansker mellom partene som for enkelte ungdommer kan tilsi et akutt behov for partsrettigheter, slik at de blant annet kan motta advokatbistand for å sikre sine rettigheter i en særlig krevende prosess. Det er ikke uvanlig at foreldre i tilsvarende situasjoner får innvilget advokatbistand av barnevernstjenesten som ledd i krevende prosesser. I situasjoner hvor konflikten eskalerer og ungdommen utvikler en sterk mistillit til involverte instanser, kan støtte til ungdommens anmodning om partsrettigheter bidra til en mer tillitsfull, rettssikker, og mindre belastende prosess for ungdommen. Det kan derfor være essensielt å vurdere om hensynet til barnets beste er tilstrekkelig ivaretatt når slike situasjoner oppstår. Det kan i enkelte tilfeller være direkte skadelig for barnet å ikke få oppleve enn reell medvirkning uten partsstatus. I verste fall kan det føre til at barnet resignerer og forblir en passiv aktør i egen sak fordi prosessen ikke oppleves tilstrekkelig trygg eller tillitsvekkende. Det jeg har erfart av ulike måter å håndtere ungdommens anmodninger på, er:
a. Ungdommens ønske om partsrettigheter i form av bistand fra advokat herunder deltakelse med ungdommen i møter samt innsyn i saksdokumenter, innvilges av barnevernstjenesten for en begrenset periode, og konkret knyttet til den pågående prosessen partene er i.
b. Ungdommens ønske om partsrettigheter innvilges ikke av barnevernstjenesten
4. Rettslige betenkninger
Erfaring fra mitt arbeidsfelt og fra kolleger i bransjen, indikerer at det for flere ungdommer kan oppstå situasjoner der retten til å bli hørt ikke alene er tilstrekkelig. For at barnets hørings- og medvirkningsrett kan oppleves som reell, må ungdommen i visse tilfeller gis muligheten til å kunne opptre som part, der ungdommen særskilt melder om behovet for det. Dette innebærer for ungdommen innsyn i egen sak, mulighet til å konferere med egen advokat for å sikre en grundig forståelse av saken, stille spørsmål under ekstra trygge forhold, for selvstendig kunne imøtegå bevis og argumenter, og for å kunne foreta viktige overveielser på et tilstrekkelig informert og godt nok forstått grunnlag. På den måten sikres det at ungdommens egen sak ikke bare formidles gjennom foreldrene, barnevernstjenesten eller andre representanter.
Det kan i enkelte situasjoner oppstå tvister hvor det ikke er samsvar mellom barnets interesser på den ene siden, og foreldrenes eller barnevernsmyndighetenes på den annen, eller tvister der konflikten handler om inngripende tiltak som gjelder ungdommen. Det vil her være viktig at ungdommen får fremme sitt eget syn og i enkelte tilfeller, også få gjøre gjeldende sine krav og rettigheter. Dersom barnet i slike tilfeller melder et klart behov for å få utøve egne partsrettigheter, og innvilges disse, vil det kunne redusere risikoen for at barnets stemme blir oversett når de andre partene fører saken.
Videre kan praksis tyde på at unntaksordningen der partsrettigheter for barn under 15 gis etter § 12-3, er ofte avhengig av individuelle skjønnsvurderinger, uten at det foreligger noen generelle rammer eller overordne retningslinjer å ta utgangpunkt i. Dette kan for noen barn føre til at like situasjoner kan utløse ulik tilgang til rettigheter, noe som kan svekke rettssikkerheten. At det i dag ikke er avklart hvem eller hvordan barns anmodning om partsrettigheter i saker som ikke skal for nemnda/domstolen skal håndteres, etterlater en rettslig uklarhet. En bedre regulering og økt sikring av en enhetlig praksis, vil kunne hindre at barn overlates til at foreldrene eller barnevernsmyndighetene alene ivaretar deres interesser, eller til at barn må være prisgitt at den enkelte barnevernstjenesten vil vurdere å gi den enkelte ungdommen aksept for utøvelse av partsrettigheter, i situasjoner som per i dag ikke er tilstrekkelig regulert.
5. Anmodning om rettsavklaring
Barne- og familiedepartementet ved seksjon for barnevernrett anmodes på denne bakgrunn om å foreta en nærmere vurdering av følgende spørsmål:
1. Er gjeldende rett i tilstrekkelig grad dekkende for å ivareta barns adgang til å få vurdert deres anmodninger om partsrettigheter, eller bør kompetansen nemnda i dag er gitt etter bvl. § 12-3 utvides eller presiseres?
Merknad: barneverns- og helsenemndas kompetansen gjelder som påpekt kun i saker for nemnda. Per i dag er det uklart hvem som skal behandle anmodninger om partsrettigheter i barnevernssaker hvor saken ikke er sendt til, og der saken heller ikke skal fremmes for, nemnda eller domstol. Det kan derfor være behov for en vurdering av om bestemmelsen skal endres eller presiseres, eventuelt om det er et behov for å klargjøre hvordan slike anmodninger skal behandles.
2. Kan en rettsavklaring på veileder- eller forskriftsnivå, bidra til å avklare fremgangsmåten i saker der barn anmoder om partsrettigheter i en forestående barnevernssak som skal bringes inn for nemnda/domstolen?
Merknad: en konkretisering av fremgangsmåten og håndteringen av de ulike typer saker der ungdommer fremmer anmodninger om partsrettigheter, kan bidra til en både mer enhetlig praksis og bedre ivaretagelse av ungdommenes rettigheter. Dette kan dreie seg om:
1. Saker der en forestående sak skal bringes inn for nemnda eller domstolen.
2. Saker der det ikke foreligger en forestående sak, men der barnet ønsker å posisjonere seg slik at det kan reise en sak for nemnda, domstolen eller forvaltningen.
3. Saker der verken en forestående sak eller et ønske om å reise sak foreligger, men der barnet melder om et annet viktig behov for partsrettigheter – for eksempel for å få bistand i en krevende prosess, der det er en risiko for at barnets rettigheter ikke blir tilstrekkelig ivaretatt uten partsstatus
Med dette takker jeg på forhånd for deres oppmerksomhet i anledning min henvendelse.
Dersom det skulle være noen som helst spørsmål eller ønske om et møte, kan jeg nåes på cecilia@dinardi.no eller tlf.nr.: 47 86 16 46.
Med vennlig hilsen
Cecilia Dinardi
advokat
23. februar 2025
Comentarios