Hei og sorry hvis jeg forstyrrer deg, men..
Tidligere i år ble jeg kontaktet av en ung person som jeg har kjent fra vedkommende var 13 år gammel. Vi hadde en lang samtale som var både vanskelig og hjerteskjærende. Med tillatelse og anonymt, gjengir jeg her noen av temaene og utfordringene han tok opp med meg og som er egnet til viktige refleksjoner om hva unge voksne har i vente når voksenlivet banker på døren og ungdommen står der uten verktøy eller en plan på hvordan møte det som er i vente.
Han ringte og beklaget gjentatte ganger for å måtte forstyrre og plage meg, men at greia er at han rett og slett ikke har noen å kunne støtte seg til og snakke med. Han opplever at han ikke har noen å kunne dele noen av sine bekymringer om livet med, at han er helt alene, og at han trenger noen å snakke med. «Men så bra at du ringte da! Og så godt høre stemmen sin, lenge siden!» sier jeg og forsøker på mitt vis å bryte ned litt, den vanskelige barrieren som jeg skjønner at han kjenner på ved å ringe meg.
Han forteller om hvordan situasjonen har vært de siste 2-3 årene etter at han ved fylte 19 år fikk seg en egen hybelleilighet etter å ha vokst opp hele ungdomslivet i alt fra beredskapshjem, fosterhjem, institusjoner, og hybel med tilsyn en kort periode før barnevernstiltakene ble avsluttet. Det handlet noe om at han ønsket å flytte grunnet studier og at tiltaket han da hadde ble avsluttet når han flyttet. Siden da har han vært helt på egen hånd. Det vil si helt alene fordi han ikke har kontakt med egen familie grunnet det som førte til at han måtte flytte under offentlig omsorg, og fordi han etter å ha blitt flyttet så mange ganger gjennom ulike plasseringstiltak, aldri fikk etablert en stabil og vedvarende relasjon til noen voksne.
Han beskriver at han har forsøkt "å tenke fremover", og ikke se seg tilbake for da begynner tankene bare å surre så mye og da blir det bare tull og dårlig stemning. Men det er så vanskelig. Særlig når han har blitt så alene. Han har ingen og det er så dritflaut å kjenne på det, for ikke å snakk om å si det høyt eller skrive det til noen.
Han forklarer at det at han faktisk er alene, at han ikke har noen, i seg selv er en daglig påminnelse om alt det som kunne vært som ikke ble noe av, alt det han kunne fått hjelp til som han ikke fikk, all den støtten han kunne hatt fra familie eller noen trygge voksne, men som han ikke har.
Han gjentar flere ganger i samtalen, hvor forbasket det er at mens han var under offentlig omsorg for å få omsorg og hjelp, ikke fikk hjelp til også å lære å håndtere det som skulle komme. Lære seg noen verktøy på hvordan håndtere et voksenliv uten noe særlig voksennettverk, og noe verktøy som kunne hjulpet ham med vanskene med å knytte seg til folk og ha vanlige relasjoner til folk, på grunn av det han har vært gjennom som barn.
"Hadde jeg vært bedre forberedt til dette, bedre rustet til å vite hvordan jeg kunne håndtere voksenlivet, hadde det nok vært noe enklere å takle å være alene, gjøre noe med det, og ikke minst treffe bedre beslutninger for meg selv og min fremtid."
Han forteller at når han tenker tilbake på årene som har vært, er det spesielt to ting som plager ham mye. Den ene, at de gode folka han møtte i barnevernet, så altfor ofte ble borte fra ham. Om mange som var inn i livet hans som hadde mye godt å bidra med og som det kunne kommet noe bra ut av, men som bare var innom i livet hans i korte perioder. Ingen ble liksom. Ingen spurte ham noen gang hvordan det føltes for ham at flere voksne han fikk en god kontakt med plutselig ble borte (enten fordi de sluttet eller fordi han ble flyttet til et nytt tiltak). Ingen snakket om hva det gjorde med ham å stadig måtte presse seg til å gi en ny relasjon til en ny voksen, en ny sjanse, før også det ble avsluttet etter en kort periode. Når han omsider fikk nok og ikke lenger maktet å etablere nye relasjoner til noen, var det noe alle forventet at han skulle fortsette å være åpen for. Det andre som også plager ham, er at alle alltid var så opptatt av å hjelpe ham der han var i livet, der og da, og prøve å komme nærme ham og gi ham omsorg som i seg selv var bra, men der de samtidig aldri ga seg tid til å lære ham viktige ting om voksenlivet og hva han spesielt med sin bakgrunn burde forberede seg til. Han sier han følte at det ofte var mer fokus på å «reparere» hans fungeringsvansker i stedet for å hjelpe ham å akseptere og heller lære hvordan leve med det som har vært og hvordan møte voksenlivet.
Den røde tråden og veien ut i voksenlivet
I 2013 da jeg var i ferd med å avslutte jusstudiet, skrev jeg en masteroppgave i rettsvitenskap som jeg kalte for «Barns prosessuelle rettigheter i barnevernssaker». Jeg forsøkte å foreta en rettslig gjennomgang av hvordan barns rett til å bli hørt og rett til å medvirke, kan se ut til å bli ivaretatt i barnevernssaker. Jeg intervjuet en liten gruppe tidligere barnevernsbarn og forsøkte å analysere og studere hvordan barnevernsbarns rett til en best mulig prosess i egen sak så ut til å bli ivaretatt med daværende rettssystem. En viktig åpenbaring jeg opplevde gjennom dette arbeidet og som etter hvert ble en del av konklusjonen i min oppgaven, var at det er en strukturell systemsvikt ved hele den måten rettssystemet er satt sammen på, som dessverre i seg selv kan bidra til å vanskeliggjøre å hjelpe barnevernsbarn.
Selve rettssystemet som nettopp er til for å hjelpe, ivareta og beskytte barnevernsbarn som alle, i mer eller mindre grad, sliter med relasjonsskader fra oppveksten, består av ulike typer tiltak som legger opp til at barnevernsbarnet hele tiden må forholde seg til en rekke ulike og nye mennesker, og som vanskeliggjør det viktige relasjonsarbeidet barnevernsbarn trenger hjelp med:
Først får barnet en saksbehandler i barnevernssystemet når det blir opprettet barnevernssak. Antagelig, slik det dessverre ofte vil kunne finne sted, vil barnet komme til å oppleve skifte av saksbehandler, enten grunnet måten barneverntjenesten er organisert på som for eksempel kan tilsi at når undersøkelsessaken er avsluttet, er det tiltaksavdelingen som tar over, eller dersom det er sykefravær og noen andre må ta over. Dersom saken starter med en akuttplassering er dette de første voksne som barnet skal ha som midlertidige omsorgspersoner. I tillegg vil det være en saksbehandler/kontaktperson som barnet skal forholde seg til, også blir det flytting i fosterhjem og da er det nye omsorgspersoner barnet må bli kjent med og forsøke å bli trygg på, i tillegg til at det er en tilsynsperson fra statsforvalteren som barnet skal bli kjent med. I noen tilfeller går det ikke helt som planlagt og barnet må flytte i et nytt hjem og da ofte i en ny kommune. Da må barnet bli kjent med nye omsorgspersoner, ny skole, ny tilsynsfører, og ny kontaktperson i barnevernet i noen tilfeller. Så er det de mer ekstreme tilfeller som det dessverre finnes en god del av; barna som må gjennom enda flere typer tiltak og flyttinger, de som flytter inn i en barneverninstitusjon og som må lære seg å forholde seg til flere ulike voksne, i tillegg til flere ulike ungdommer med ulike utfordringer. De som blir flyttet fra den ene til den andre institusjonen. Slik systemet er rigget til etter gjeldende rettssystem, er det ofte slik at ulike typer tiltak etter barnevernloven er koblet til ulike avdelinger eller fagpersoner og dermed må barnet ofte forholde seg til stadig nye personer etter hvert som tiltak endres og flyttinger finner sted. På toppen av alt det, foregår det i de fleste sakene ulike typer rettsprosesser som i seg selv tilsier at barnet må høres enten av en sakkyndig psykolog over en periode, i retten eller i barnevernsnemnda, og hvis det i tillegg pågår en straffesak, ulike avhør hos politiet eller på Statens barnehus.
Med andre ord, rettssystemet innen barnevernlovgivningen, med sine ulike tiltak og ordninger som krever stadig nye personer inn og ut av et barnevernsbarns liv, er i seg selv med på å vanskeliggjøre et allerede relasjonsskadet barnevernsbarn og dets muligheter til å kunne profittere på hjelp og tiltak.
I min masteroppgave reflekterte jeg derfor over at barnet vil kunne trenge en rød tråd i form av en vedvarende voksenperson som kan være der for barnet og som er i stand til å støtte barnet, uavhengig av tiltak og uavhengig av endringer som måtte skje mens barnet er under barnevernstiltak. Jeg hadde den gang ingen konkret løsning på hvordan dette kunne løses, men lignende tanker og betraktninger ble behandlet i barnevernslovutvalget og gjennom ulike anbefalinger om blant annet enn ordning med en trygghetsperson for barnevernsbarn samt forslaget om å senke aldersgrensen for barns adgang til partsrettigheter i egen sak.
Jeg tror vi fortsatt har en viktig oppgave her, med finne en løsning på dette, både konkret i barnevernlovgivningen, men også mer overordnet og strukturelt ved måten barnevernsinstituttet organiseres på. Jeg tror vi har mye å hente på å ta tak i denne systemutfordringen, og på å prioritere enda mer hjelp til ungdommer med å forberede dem til å møte voksenlivet på best mulig vis. Vi må gjøre alt vi kan for at unge voksne, som den fortvilede 19-åringen som ringte meg, skal slippe å måtte oppleve en slik uverdig start på voksenlivet, og som han som ung voksen, nå må ta det fulle ansvaret for å finne en vei ut av.
Comentários